Nordmarka Classic

Dag 1. Mylla – Ølja
Tordag bar det endelig avgårde på vårens etterlengtede ekspedisjon; Nordmarka Classic. Det vil si på langs med kano. Hvis vi ser bort ifra manøvrering av 4 dagers oppakning for 2+hund inn på trikk, tog og taxi, startet første etappe fra Mylla i Lunner. Her monterte vi sammen kano og utstyr i løpet av et times tid. Klokken 16.15 var vi på vannet. Turen over Mylla (4,5 km padling) gikk treigt, men fint. Man må bare innse at det tar litt tid å få teknikken på plass. I enden fant vi en tydelig sti som gikk opp til veien. Herifra trillet vi via Trantjern til Ølja (ca 1 km). Trillingen var fryktelig slitsom, men det var nok pga. dårlig trimming, dårlig festing og dårlig trilleteknikk. Dette bedret seg betraktelig  i løpet av turen. Vi fant en sti ned mot Ølja i svingen like etter hytta på høyre siden (bæring ca 50 m). Ølja er et lite vann som mange suser forbi. Vi tok en stopp her for det var ganske fint, og kvelden nærmet seg. Mellom båtene på vestsiden slo vi oss ned. Her var det både fint grillsted og rent toalett! Etter at vi hadde spist oss mette på pølser, og slått oss til ro for natten høljet regnet ned.

Dag 2. Ølja – Aklangen
Jeg tror ikke regnet gav seg før på morrakvisten. Men så skinte sola igjen og vi tok turen opp til Nordmarkas høyeste punkt, Svarttjernhøgda. Da vi kom ned igjen pakket vi sakene og trillet (ca 1,5 km) mot Tverrsjøen (ca 1 km padling). Ny trilletur (ca 1 km) til Skarvvatnet (500 m padling), der vi campet på sykkelturen ifjor. Vi fant en sti som ledet gjennom skogen og ned til vannet. Her ble det litt bæring i ulendt terreng (ca 100 m). Mellom Skarvvatnet og Buvatnet var det også en liten bæring (ca 100 m). Buvatnet (500 m padling) og Pershusvatnet (1,5 km padling) henger sammen i et lite sund. Omgivelsene her er litt spesielle pga. enorme steinblokker som ligger rundt hele vannet. Da vi ankom demingen ved Pershusvannet ventet den verste bæreetappen oss (500 m). Ihvertfall utifra det det vi hadde lest oss frem til på forhånd. Vi pakket alt for 2 bæreetapper og gav oss i vei med sekkene først. Og blåstien bort til enden av Finntjern var skikkelig våt og kronglete. Da vi skulle ta kanoen måtte vi vri den på siden på grunn av utriggerne slik at den ble smalest mulig- Og så tok jeg og bærte den mot hodet slik afrikanske damer gjør med vannkrukkene sine. Det gikk faktisk veldig bra. Ved Aklangen (1,5 km padling) padlet vi bare mot første og tilsynelatende beste teltplass. Etter å ha rigget oss til oppdaget vi at det slettes ikke var noe bra sted å campe. Pissmaurene var ekstremt aggresive, og vi holdt på å bli gal av de ekle krypene. Alex gikk i spinn, surret seg inn i teltduken, og søkte til slutt tilflukt i kanoen. Da kastet vi alt i kanoen og la oss til ved hytta på nordsiden av vannet. Her var det kjempefint å sette opp gapahuken. Jeg satte sammen fiskestanga, men etter to kast gav jeg opp. Her kunne jeg dra abbor til den store gullmedalje og det gadd jeg ikke når storørreten stod på ønskeliste. Vi sovnet til et blikkstille vann og lyden av “kvakk-kvakk-kvakk”.

Dag 3. Aklangen – Store-Sandungen
Vi våknet til fortsatt knallvær, laget nistebrød og satte avgårde mot Katnosa (3 km padling). Et flott vann å padle på med mange spennende øyer. Vi gikk iland i Leveringsvika og pakket om for den lengste trilleturen til Store-Sandungen (5 km). Det gikk veldig greit for nå hadde vi fått inn trilleteknikken skikkelig. Ved Store-Sandungen (3 km padling) satte vi ut kanoen like over brua. Vannet var tappet ned pga. vedlikehold så det var ikke noe pent der. Forferdelig gjørmete å komme seg på vannet, og så hadde det begynt å blåse. Vi skulle egentlig ta ettermiddagsturen til Kjerkeberget, men droppet dette. Skysskafferodden ble neste teltplass. Etter en laaaang velfortjent middagshvil i teltet var det på tide å fiske litt igjen. Men her var det helt dødt, ikke så mye som et napp rundt hele odden. Siden det blåste orket jeg ikke dra ut med kanoen alene heller. Etter en bedre Realmat middag med påfølgende kaffe og whisky sovnet vi til lyden av regn, vind og orrfugl.

Dag 4. Store-Sandungen – Hammeren
Det blåste godt da vi våknet. Her var det bare å pakke sammen å komme seg avgårde. Bølgene på Sandungen var faretruende store. Heldigvis skulle vi inn i en vik som var skjermet for det verste været. Ved demningen dro vi i land rubbel og rask for lett trilletur ned til Hakkloa (1 km). Her gjorde vi våre eneste bommerter på turen. Den ene var at vi tok til høyre ned mot Hakkloa istedet for å gå til venstre inn til Hakkloa gård. Det hadde spart oss for et par hundre meter trilling, og kanskje noen meter bæring. Den andre var at vi gikk iland et par hundre meter før vi skulle. Grunnen til det var at jeg ikke hadde kartet tilgjengelig, og jeg var redd vi skulle padle for langt slik at det enten ble en laaang bæring eller padling tilbake i sterk motvind. Så ble det en liten trilletur til før nystekte skolebrød cola og sjokolade kunne nytes i solveggen på Kikut. Etter denne reale lunsjen bar det rett over Bjørnsjøen (3 km padling) på siste padleetappe på turen. Vi bestemte oss nemlig for å droppe Rottungen og Øyungen pga. vinden og dårlige værutsikter for mandag. Rundt Bjørnsjøen var det folksomt. Telt og kanoer på holmer og nes overalt. Kanskje like greit å bare suse forbi. På Bjørnholt tømte vi søppel og gjorde klar for en lang trilletur. Her ble vi også nødt til å overholde båndtvangen på Alex, for syklistene er mange og de kjører som svin mellom Kikut og Hammeren. Turen nedover gikk kjempefint. Høydaren var da det kom styrtregn i en av de bratteste nedoverbakkene. rOtEhOdEt begynte å jogge med kanoen på slep, mens jeg sprang bak slepende etter Alex som syntes det var kjempegøy å løpe i regnet. Møtende mennesker ble bare stående å måpe da rOtEhOdEt ropte at de måtte forte seg å snu for det var stort sjøuhyre i Bjørnsjøen! Hahahaha.

Hele albumet her

Påskerenn 2010

Da er vi igang med planlegging av nytt skirenn påskeaften 2010. Vi håper på like god stemning og godt vær som ifjor. Her blir det grilling, skirenn, aking og mere til. Hodene ligger nå i bløt for utspekulering av spennende konkurranser!

Over stokk og stein – bokstavelig talt

Fredag ettermiddag tok vi  toget fra Oslo Sentralbanestasjon i retning Gjøvik/Jaren, rOtEhOdEt og jeg hoppet av på Grua stasjon som var utgangspunktet for helgens sykkeltur.

Fra Grua syklet vi opp til  Mylla som er nordre innfallsport til Nordmarka, for så å sette snuta sørover til Skansebakken i Sørkedalen, via Pershusvannet, Spålen, Svarten og Langlivannet. Denne løypa går gjennom Spålen-Katnosa reservatet, hvilket innebærer at skogsveier er en saga blått, ei heller er det lov å sykle på de merkede stiene. Så planen var da å trille syklene på blåstiene deler av etappene. Det høres vel ut som en smart plan?

Kartinfo:
• Rød strek : sykkelvei
• Blå strek : blåmerket sti – trille/bære sykkelen
• Grønn sirkel: teltplass

Etappe 1: Grua – Pershusvannet, via Tverrsjøen. > 20 km

Været var aldeles strålende da vi startet klokken 20.30 fra Grua stasjon. Opp til Mylla er det 6 kilometer med et par hundre meter stigning på asfaltvei. Turen fra Mylla gikk radig forbi Trantjern, Ølja og Tverrsjøen. Vi gjorde en kort stopp ved Tverrsjøstallen for å ta litt bilder før vi fortsatte sørover mot Skarvvannet og Pershusvannet. Før vi visste ordet av det tok  veien brått slutt og det var ingen egnede teltplasser å finne akkurat der. Heldigvis traff vi på noen andre campere som tipset oss om fine teltplasser nedenfor, men de plassene var veldig ulendt og steinete. Vi trillet litt tilbake og fant demningen mellom Skarvvatnet og Pershusvannet. Der var det en idyllisk liten odde ideelt for camping. Her satte vi opp lavvoen før vi grillet pølser på bål til kveldsmat.

Etappe 2: Pershusvannet – Spålen, via Sinnerdalen og Finstad. > 15 km (6-7 blåsti)

Ikke helt uventet våknet vi av solsteika og fuglekvitter syv om morgenen. Til tross for at den eminente, nyinnkjøpte Primus Eta Power EF slo seg vrang, så inntok vi en rykende god kokekaffe etter 30 minutter med plundring, etterfulgt av en ”deilig” frokost bestående av Axa Go’Morgen frukt med Viking tørrmelk. Etter noen forsøk med fisking i Buvatn gjorde vi klar for “villmarksbrød” og omelett. Som nevnt over, Eta Poweren var lite samarbeidsvillig så resultatet av omeletten ble dessverre ikke helt optimalt. Men vi er sikker på at omeletten ville vært en stor smaksopplevelse hvis gassbrenneren hadde fungert.

Klokken 13.00 satte vi avsted mot Finstad som ligger 8 kilometer unna på skogsvei.  Denne sykkelturen gikk via Sinnerdalen, en tur vi er godt kjent med etter fjorårets Krokskogen på kryss og tvers på ski. Fra Finstad fortsatte vi på østre blåløype via Finnerudsetra mot Spålen. Dette er en tur vi ikke kommer til å ta igjen med det første. Det begynte ganske greit å trille innover skogen. Men så endret terrenget seg drastisk. Det lå tømmerstokker på tvers av blåløypene så vi måtte løfte de 25-30 kg tunge syklene over disse. Om ikke det var nok så nevnes det også at det var like mange stein og bekker som skulle forseres. Etter en times slit klarte vi i tillegg å gå oss vill utenfor blåløype og havne nede ved Finntjernet i særdeles ulendt terreng. Først etter en halvtime med blodslit og loddrett klatring med syklene fant vi igjen blåstien. Først etter 4 timer kom vi frem til odden ved Spålsvannet som skulle være dagens campingplass. Vi innstallerte oss i en fei, tok oss en ordentlig kroppsvask med den nyinnkjøpte turvaskebalja før vi kokelerte et fantastisk måltid over bålet bestående av bakt potet med urtesmør, og appelsinmarinerte svinefileter. Vi gjorde noen kast med stanga her også, men uten hell. Sovnet tidlig til lyden av fisk som vaket og folk på hver side av vannet som bablet.

Etappe 3: Spålen – Langlivannet, via Huldredalen, Svarten og Auretjern. >20 km (5-6 blåsti)

Sola gav oss ingen mulighet til å sove denne morgenen heller, kombinert med et rOtEhOdE som ikke har vett til å la folk sove ifred. Eta Poweren var fortsatt like lite samarbeidsvillig så kokekaffen ble tilberedt over bål samt at vi tilberedte “villmarksbrødet” som vi skulle ha til lunsj lunsj på denne etappen. Kvart over ti var vi pakket og klare for videre marsj. Først på blåsti og videre på skogsvei den siste delen. Vi var ganske mentalt forberedt på blåstien fra Spålsdammen til Huldredalen, men problemet var at den var enda tøffere enn forrige etappe. Utfordringene stod i kø hver tiende meter, enda mer stein, flere høydemeter, mer ulendt terreng, myr og sleipe berg. Gleden var overveldende da skogsveien kom til syne nedenfor Steinvollsetra.

Her satte vi avgårde mot Svarten og Auretjern som var vår opprinnelige telt-destinasjon. Etter halvannen times leting etter teltplass ved disse to vannene, tok vi til fornuft og dro videre nedover dalen i håp om å finne et egnet sted å tilbringe natten. Klokken 16 ankom vi Langlivannet. Dette er Sørkedalens og omegns drikkevann, men det visste jo ikke vi da vi slo vi oss ned. Kveldens mål var å lage pizza på bål og få en fisk som vi kunne nyte morgenen etter. Pizzaen ble tilberedt over bål og var kjempegod!

Oppskrift på “villmarkspizza”:
Du trenger: En pose Toro Pizzadeig, en dæsj bakepulver,  en pose Toro Pizzafyll, ingredienser som skinke, løk, sopp o.l. og selvfølgelig ost. Slik gjør du: Lag deigen på vanlig måte, tilsett bakepulver og la det heve. I mellomtiden tilbereder du ingrediensene. Når alt dette er klart så deler du opp pizzadeigen i 3 deler (med mindre du har en veldig stor panne). Klem denne ned i en panne e.l. Stekes i olje på den ene siden ca 5 minutter, kommer an på hvor sterk fyr du har på bålet. Løft bunnen forsiktig å se om den er stekt. Snu den hvis den ser ok ut og legg på fyllet på den stekte siden som du ville gjort på en vanlig pizza. Stek undersiden i ca 5 minutter med alumiunimsfolie eller lokk over. Voila – perfekt pizza!

I skumringen klarte vi i løpet av 10 minutter å dra opp 2 stk abbor á 200g, og vi kunne helt sikkert dratt opp 10 til, men ingen av oss var sikre på hvordan man kunne tilberede abboren så de forsvant der de kom fra.

Etappe 4: Langlivannet – Grunerløkka, via Sørkedalen, Røa, Majorstua. > 25 km
Mens de andre etappene tok oss helt ut fysisk var dette som en dans på roser. De 3-4 første kilometrene fra Langlivannet var delvis kupert, med noen tunge høydedrag. Men så bar det utfor mot Skansebakken i full fart. Fra Skansebakken og hjem via Sørkedalen gikk det enkelt og greit på asfalt med stort sett nedoverbakker. Vi tok en kjapp stopp på Borgen for å se om det var formiddagskaffe å hente, men der var det tomt hus. Så da var det bare rett hjem til lang dusj og manikyr

Helgens lærdom:
• ta aldri med sykkel med oppakning på blåmerket sti.
• alt kan bakes på bål, brød, pizza osv.
• sjekk at utstyr virker før man drar til skogs

Geniale løsninger i marka:
• sammenleggbar turvask 5 liter
• ferdige brødblandinger. En sånn pakke holder til 3 flate brød som passer til 2. (tilsett 1 ts bakepulver for ekstra boost på hevinga)

Mindre smarte løsninger i marka:
• Viking tørrmelk. Dette smaker forsatt pøk!
• smale dekk i gjørme og på pukk

Helga på Krokskogen

Fredag ettermiddag tok vi bussen oppover til Lommedalen for skogstur på Krokskogen. Det var god skilting fra siste busstopp opp dalen mot Greinehytta og Myrseter. Været var helt perfekt og vi brukte drøye halvannen time til Myrseter langs hovedtraseen som følger elva. Setra fra 1700-tallet var kjempekoselig. Hvis vi ser bort i fra de lave dørene. Herregud, hvor lave var folk egentlig før i tiden, 1.40 eller… Fikk meg mer enn en smell i planeten. Her var det stort kjøkken, bod, stue med langbord og en malplassert himmelseng. Fra svalgangen utenfor gikk det trapp opp til et nybygd loft med 10 sengeplasser. Da vi ankom Myrseter var det ingen andre som hadde  kommet enda, til tross for at det på web’en stod 4 andre reservasjoner og klokka nærmet seg 19.  Men vi hadde ikke fått i oss middagen (som bestod av fylte pannekaker ) før det dukket opp 7 glade gutter på sykkel som holdt oss med selskap utover kvelden.

Lørdag morgen spiste vi frokost, smurte nistepakke for dagen, fylte opp termos og vannflaskene før vi satte avsted mot Presthytta ca 5 kilometer nord fra Myrseter. Her skulle vi være resten av helga. En kort tur innom der for å losse av oss alt unødvendig pikkpakk og så gikk ferden videre mot Gyrihaugen. Vi fulgte blåmerket sti i lett terreng opp fra sørsiden. På toppen var det knallfin utsikt utover Ringerike. Det blåste og regnet lett så det ble en kjapp lunsj i ly av radaranlegget. På vei tilbake møtte vi Erling Lae og partneren som vi slo av noen ord med. Hvis det å hilse kan sees på som å slå av noen ord. Like etter klarte jeg det kunststykket å tryne ned et lite berg slik at kamera som jeg hadde i rumpetaska fikk skjermen knust Vi fulgte stien som går nord for haugen, deretter fulgte vi  skogsveien tre-fire kilometer før vi kom inn på blåmerket sti tilbake til Presthytta.
På Presthytta var det 6 sengeplasser, men denne lørdagen var vi nok de eneste i hele Norge som ikke satt foran TV’en for å se Aleksander Rybak vinne MGP. Vi storkoste oss alene langt inni granskauen med mexicansk gryterett, yatzy og turbøker.

Søndag morgen inntok vi  frokost, smurte nistepakke for dagen, pakket sekken for deretter å sitte i solveggen og sløve hele formiddagen med en kaffekopp i hånda. Ruta til Sørkedalen var allerede satt – på blåmerket sti til Kampesetra og videre over Helvetesputtene ned til Skansebakken i Sørkedalen, ca 15 km. Vi gadd ikke stresse hjemover på grunn av alt 17. mai kaoset i byen så vi tok det rolig hele veien. Etter 4 timer kunne vi sette oss på 41-bussen i Sørkedalen, temmelig slitne etter 3 dager med labbing i marka.

Topptur nr 1 av 99
Gyrihaugen (682 moh) som ligger i Krokskogen i Ringerike kommune, Buskerud fylke. Dette er nr 12 på listen av de 99 høyeste toppene i Nordmarka/Krokskogen. Herifra har man en flott 360 graders utsikt over Nordmarka, Ringerike, Tyrifjorden.

Nedtur: Viking tørrmelk.
Sinnsykesatan – sikker på at ikke dette er brekningsmiddel?

Opptur:
Fylte pannekaker er jaggu bra turmat!

Hyttetur

I helga rømmer vi fra både MGP og 17. mai. Turen går over Krokskogen denne gang. Først til Myrseter og overnatting til imorgen. Videre til Presthytta og Gyrihaugen på lørdag, og fra Presthytta til Skansebakken på søndag. Det er meldt knallvær hele helga så dette blir nok en fin tur.

Invitasjon til Påskeskirenn

OBS! Værforbehold

Ah, for en påskestemning!

På ski over Grønland!

Siden det var så mange som var bortreist og opptatt valgte jeg å ikke lage noen stor bursdagsfeiring i helga. Jeg inviterte Odd Inge på besøk med påfølgende tur på byen. Dessverre var jeg litt redusert av fredagens utskeielser så vi ble bare sittende å se på Melodi Grand Prix. Plutselig kom vi på den geniale ideen om å ta på skiene og gå over Grønland. Føret var jo perfekt og de ville ikke rekke å brøyte før vi var kommet både frem og tilbake. Og helt riktig. Vi tok på skiene rett utenfor døra, og nedover langs Akerselva lå det 20 cm med puddersnø. Oppmerksomhet fikk vi nok av på turen. Til og med narkoselgerne nedenfor Blå ropte “cool” etter oss. Vi gikk langs Grønlandsleiret helt bort til Schweigaardsgate. Der fant vi oss en pub og tok en irish coffee før vi gikk samme ruten tilbake. En litt annerledes tur på byen kan man si. Neste ekspedisjon må bli til Nordpolen…

Mer om ski

Igår var jeg på skitur helt på egen hånd. Turen gikk fra Kjelsås, langs Maridalsvannet til Sandermosen stasjon og tilbake igjen. En tur på ca. 12 km. Bortskjemt som jeg er av fjellturer i Nord-Norge har jeg sagt endel stygt om gåturer i marka. Kolle etter kolle med kjedelig granskau og sånn. Men jeg har funnet ut at marka rundt Oslo er ganske flott nå på vinterstid. De enorme grantrærne med snø på greinene og skiløyper på kryss og tvers. Eller, det kan vel ikke kalles skiløyper. Mer som hvite autostradaer gjennom skogen. Klart det kan være til dels mye folk her, men det er plass nok og de fleste gidder ikke gå så langt inn i skauen uansett. Etter 5-6 km begynner det å bli glissent i løypene. Det er heller ikke så mye stigninger eller bratte nedfarter. Det skumleste man kan komme over er igrunn damer på 50+ som roper “LØYPE” (les: “Hjelp, jeg har ikke kontroll på skiene mine”), folk som stopper opp på tvers midt i bakker og hunder i bånd som løper i feil “kjøreretning”. Men det beste av alt med marka er likevel alle stuene som serverer kakao med krem og nystekte kanelboller

Oversikt over stuer i marka med åpningstider

Helgens skiturer

Vend i tide – det er ingen skam å snu sier den 8. Fjellvettregelen. Denne helga var vi fornuftige nok til å følge den hvis ikke hadde vi nok fortsatt grynnet rundt i nærmere en halvmeter med våt dypsnø et sted oppi Lillomarka.

Siste uke har det lavet ned med snø oppi marka så i helga ble det to skiturer på oss. Lørdagen tok vi t-banen opp til Frognerseteren. Planen var å gå innover mot Nordmarkskapellet til Ullevålseter og ned til Sognsvann via vestsiden. Skiføret var perfekt selv om det snødde og fokket litt. Løypene førte oss ned til Tryvannstua og vi fortsatte videre forbi Skjennungstua ned til Ullevålseter. Der drakk vi kakkao med krem og spiste boller med melis . Resten av turen ned til Sognsvann gikk vi litt utenfor allfarvei. Det vil si i en skiløype som ikke hadde vært preparert siste døgn (og du vet hvis det ligger 10 cm med snø i en skiløype går ikke byfolkene i den…)

Søndagens tur derimot bød på litt flere utfordringer enn forventet. Vi tok trikken opp til Kjelsås der vi planla å følge veien langs Maridalsvannet inn til enten Sandermosen eller Solemskogen for deretter å gå til Sinober og spise lunsj. Det første stykket langs Maridalsvannet bestod av fine velbrukte fristilsløyper. KM for ungdom i fristil ble arrangert, så vi måtte gå inntil kanten lite stykke. Etter 4 km kom vi til krysset der jeg tok feil vei på sykkel i sommer. Preppemaskinen hadde akkurat kjørt der så vi tok sjansen på rød løype oppover Fjellveien mot Sinober istedet for blå løype via Sandermosen. En grei stigning på et par km gikk som smurt. Apropos smurt så smurte vi først med lilla, men vi skjønte etter 500 m at her var det bare rødt som gjaldt. Da vi kom opp alle bakkene skjønte jeg at det gikk samme veien som på sykkel i sommer. Til helvete. For her hadde preppemaskinen bare snudd og resten av veien mot Sinober bestod av dyp, våt snø. Men det var jo bare noen få km igjen og god trening så vi fortsatte… Det ble et slit og ork uten sidestykke. Våt nysnø uten skare under resulterte i at vi gikk helt til bunns (ca 50-60 cm) for hvert steg vi tok. Stavene kunne vi bare kaste for de sank i nesten hele sin lengde. På kartet var det ikke tegn til mye stigning, men kart viser ikke  de små knollene som tar så enormt på kreftene i dette føret, samtidig som vår kartkunnskap og kompetanse ikke er helt på topp. Etter snaue to timer så kom vi til en bakke vi kjente igjen fra en gåtur i sommer. Vi visste hva som lå bak den, nemlig mer bakker. Da var det like greit å snu. Klokken nærmet seg halv tre og vi var helt utslitt. Halvannen time på 2 km – slå den du. På vei nedover møtte vi 3 andre sulliker som ville prøve seg i løypene våre. De snudde alle mann. To av de hadde også tatt feil av løypene og trodde de var på vei mot Solemskog!